omveltende ting i livet er ikke alltid like enkelt å forholde seg til. man prøver å sette ting i perspektiv for å holde motet oppe...men noen ganger er alt så altoppslukende at det spiser deg opp og tankene dine...vanskelig å komme ut av et spor liksom...men man kan ikke fortsette livet i en haug på sofaen full av snørr og tårer, ihvertfall ikke når man har barn, de fortjener jo kun det beste! =)
men hvordan man skal komme ut av en sånn prosess....det aner jeg dessverre ikke, foreløpig lever jeg i et håp, som jeg klamrer meg fast i med alt jeg har...det er jo så ferskt også, åpne sår...tusen tanker i hodet med en million løsninger, som jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt noe med...jeg står på sidelinjen mens toget kræsjer gjennom livet mitt, livet som jeg var ganske fornøyd med, det var ikke perfekt, og det kunne absolutt ha blitt gjort noen endringer til det bedre, men jeg hadde det bra liksom...til nå, nå er hjertet bare knust, og jeg er redd. redd for hva morgendagen bringer, redd for hvordan jeg skal holde hodet oppe, redd for spørsmål fra andre, redd for julen, som jeg så inderlig hadde gledet meg til, redd for å bryte ut i gråt i offentligheten, redd for hva livet videre vil bringe..hva vil skje med meg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar